DoodsOfNorway

De første dagene her i St Johns har vi vært velsignet med nydelig vår vær. Mai som er mer kjent for tåke, sludd, regn og kald vind her på Newfoundland, har i år vært varmere og satt fart i blomster og trær. Det hele er skremmende likt en aprildag på vestlandet.
Men om det er vårlig her er det ikke like vårlig på havet herfra og nordover. Rester fra store ismasser som løsnet fra nordøst Grønnland for 2 år siden suller rundt langs Labrador nå, og enkelte berg kommer helt hit til Newfoundland også. Som dere vil høre på filmklippet ser det ikke lovende ut for Grønnlandsvisitten vår.

Hipp hipp hurra! 17 mai bringer overraskende fint vårvær her i St.John med 21 grader og sol.

Vi har jobbet litt for å finne ut om nordmenn her i byen samles på denne dag. Det gjør de ikke, men litt har vi funnet ut.  En samtale med det Norske Konsulat ga nyss om en markering på lørdag 19 mai. Da vi litt etter like greit trappet opp i resepsjonen hos Statoil, kunne de bekrefte at alle nordmenn skal samles i en park på lørdag. Så nå har vi skaffet oss invitasjon dit. 

I dag derimot får vi feire dagen på egenhåd. Akkurat det er noe vi er blitt flinke til iløpet av turen. Hurra for Norge!

At det er kun to av oss på bilde skyldes ikke fotoskrekk, intriger eller spill, men rett og slett at disse to trendy kara hadde 17 mai-frokost med egg, bacon, avocado og tomater, mens do to andre tok til takke med gryn. Da blir mann lunsjsulten på forskjellig tidspunkt. St.Johns, som er på størrelse med Stavanger, ser ut som en livlig by. Dere kommer nok noen oppdateringer her og der i tillegg til kampen om å få reisebrevene up to date før avreise.   

heisan folkens. ankom st.johns i dag tidlig. ble ikke tidenes avslutning paa turen, men som forventet, motring i graut tykk taake. vi blir her i alle fall til 23.Mai Da kommer bror til Mortrn, saa faar vi se om vi setter kursen mot Island eller Irland. naa blir det aa finne ut hvirdan dagen skal feires. grattulerer med dagen alle sammen!

Onsdag 16.Mai 2012 Kokken 13.00 46 31.577 N 54 14.929 W Her kommer nok ett lite livstegn i fra gutane ute på havet. Ikke så mye nytt og spennende å melde denne gangen. Kan vel si det slik at kysten her oppe viser seg fra sin bedre side. Forholdsvis flat sjø og en rolig bris. Tidvis ikke nok vid til å seile men litt motring av og til må man jo tåle, i alle fall med tanke på at alternativet kunne vært sterk vind, høye bølger og regn. Natten forløp seg stille å rolig, litt skodde hadde vi men stort sett en fin stjernehimmel over oss. I skrivende stund glir vi av gårde i 7 knop i snaut 14 knops vind. Og hva er det? Det er bra! Blir spennende å se om vinden og bølgene tar seg opp i løpet av dagen og natten eller om det blir super smooth seiling helt frem. Vi satser uansett på å ankomme St.John i morgen tidlig eller litt utpå dagen. Det vil vinden avgjøre. Eller vil Doodsa om bord si gratulerer med dagen på forskudd til alle der hjemme. Håper dere får en fin feiring. Skulle gjerne vært hjemme en tur og sett på alle de flotte jentene i bunad;)

Tirsdag 15.Mai 2012 Kokken 09.00 46 28.813N 58 12.002W 10.00 Lørdag morgen, eller ”langt utpå dagen” i Mortens verden, motret vi av gårde fra Armdale Yacht Club i Hallifax og satte kursen nordover igjen. Vi hadde ligget der en dag og to ekstra for å vente på at ett solid lavtrykk skulle passere med medfølgende kuling og pisseregn. Lørdag var en ordentlig vårdag dag med sol og når vi kom oss ut på havet fikk vi jammen fin fin seilvind også. Dessverre døde vinden stille hen i løpet av kvelden og ved midnatt måtte motoren startes for at vi skulle rekke slusen og svingbroen i St.peters kanal innen 16.00 Søndag ettermiddag. I marinaen i Halifax hadde vi fått anbefalt av flere som vi møtte å ta turen innom lac Bras d`Or på veien opp mot St.Johns, om vi hadde tid. Lac Bras d`Or er en innsjø helt nord i Novia Scotia, oppdelt i flere små sjøer. I sør ved St.Peter ble det for over hundre år siden laget en liten kanal for å åpne opp innsjøen for gjennomgående skipsfart i fra sør til nord. Arbeidet begynte i 1854 og det tok 15 år å sprenge ut en kanal på 800 meter gjennom granitt grunnen. Slusen ble installert og kanalen åpnet i 1869. Doods of Norway ankom slusen i St.Peter Søndag klokken 12.15 med god margin i forhold til stengetid. Da vi kom ut av kanalen og inn på selve innsjøen var det igjen blitt seilvind så seilene ble heist og motoren slått av. Utrolig herlig å gli lydløs av gårde over ett bølgefritt vann med en sol som varmer kroppen en ellers kald vårdag. Også veldig kjekt å seile med kort avstand til land på alle kanter. Omgivelsene lignet svær mye på deler av Østlandet med lange skogkledde åskammer med spe bebyggelse og litt jordbruk nede langs vannkanten. Sku tru vi seilte på Mjøsa! Det var nesten som vi kunne skimte noen tårer i øyekrokene til Morten. Rart å ha seilt så langt og så lenge for så å føle oss så hjemme. Ble mye ”så” her gitt…… Vi bestemte oss for å seile til ett lite sted som heter Baddeck der de skulle ha en ok marina og i tillegg ett Alexander Graham Bell museum, noe som passet oss ingeniører bra…. Etter noen få timer med seiling og en svingbru til, ankom vi Baddeck i seks tiden Søndag kveld. En liten rusletur i ”byen” konstaterte at det ikke var så mye spennende som skjedde der en Søndags kveld. Det vi la merke til var hvor velholdt og ordentlig alt var. Alle hadde det ryddig rundt husene sine, og de fleste husene så nesten nymalte ut. Dette i stor kontrast til hva vi har vært vandt med i fra Karibien. Mandagen gikk med på å besøke Alexander Abraham Bell museet. Grunnen til Baddeck har et museum for ham her er at han i voksen alder bosatte seg her og bygget ett enormt hus oppe på den ene åsen. I tillegg til bosted så ble området brukt til forskning og eksperimentering for alle hans oppfinnelser og prosjekter. De fleste av oss kjenner hans viktigste oppfinnelse, telefonen. Men få av oss viste om hans lidenskap for å lære døve mennesker å snakke og at han var involvert i hundrevis av prosjekter gjennom hans levetid. Kan neven noen slik som Canadas første flytur i eget utviklet fly, hydrofoil båt som satte fartsrekord i 1918 med 115 km/t på flatt vann! For å få tid til alt dette gav han 90 prosent av aksjene fra telefon patentet til hans kone i bryllupspresang og lot hun ta seg av formuen og styre businessen. Slik kunne han bruke all sin tid på å eksperimentere og leke med nye ideer. En fascinerende mann og ett bra museum besøk. Etter en sen lunsj, diverse små ærend og en titt på værvarselet så lå vi av gårde fra Baddeck klokken 16.00. Vi hadde i utgangspunktet tenkt å seile innom de franske St.Pierre øyene på vei opp mot St.Johns, men da værvarselet viste ett grise vær som skulle passere området 17-18 Mai så bestemte vi oss for ikke å kaste bort tiden i St.Pierre og heller dure rett opp til St.Johns, ca 375 nautiske mil fra Baddeck og heller dra nytte av den fine vinden som var meldt før 17.mai☺ Mandag ettermiddag ble en fin avslutning på siste del av lac Bras d`Or for denne gang. Vi motorseilte nordover gjennom en sidetarm av innsjøen opp mot ett trangt sund som ledet ut i havet igjen. Nok en gang hadde vi sol og den varmet såpass bra at seildressene kunne tas av en liten stund. Da vi i halv åtte tiden på kvelden kom ut på havet tok vinden seg opp og vi kunne heise seil igjen. Den første halve timen ble det sikk sakk seiling for Anders da vi seilte igjennom ett arsenal av krabbe tegner. Men når vi kom ut på dypere vann ble det slutt på tegnene og vi kunne overlate roringen til vår gode venn, autopiloten Bernt, som styrte Doods Of Norway trygt gjennom natten. Da forholdene var så passe bra, 16-18 knops vind i fra styrbord side, nesten ingen bølger og en crusingspeed på 7,5 knop, så kjørte vi 2 timers alene vakter gjennom natten. Det ble en fin natt med stjernehimmel for de fleste mens Kristoffer fikk 2 timer med skodde. Skodden er ikke noe problem så langt ute på havet når en har radar det er praktisk talt ingen annen båttrafikk. Hm, har andre forstått noe som vi ikke har forstått siden vi er helt alene? I skrivende stund er det Tisdag morgen og det er en heller lys gra himmel, men uten regn heldigvis. Vinden har avtatt enn del og dreid litt mer akterut. Så nå har vi duppet av gårde i 4 knop den siste timen. Blir vel snart å krype til korset å skru på diselmonsteret….. Over og ut fra Doods og Norway

 

I en hvit KIA, lastet opp med litt kjeks, fotoutstyr og ekstra boksershorts ruller vi vestover på tomme veier. Vi har leid oss bil for to dager for å besøke Pinal der Rio og Vinales. I følge bekjente og guidebøker er dette noe en bør få med seg da det er Cubas mest fruktbare område samt har en geografi som skiller seg fra resten av landet. Det er blant annet her størsteparten av Cubas tobakksblader dyrkes.
Det er ikke mange minuttene vekk fra Havanna vi har kjørt før bebyggelsen er borte. Jorder, sletter og lett skog med enkelte gårder og små hus her og der farer forbi.

Det går en motorvei, vel på høyde med autobahn i Tyskland en gang på 70-tallet, langs gjennom hele Cuba, men vi følger en liten kystvei. Litt av poenget er jo å glane ut gjennom det koreanske plastvinduet og få sett litt underveis.
Som nevnt tidligere er nesten alle biler i Cuba, privat eller ikke, innen drosje og transportbransjen. Utenfor byene er dermed trafikken minimal. Staten tilbyr sine borgere gratis lokalbuss i de større byene, men mellom byer og deler av Cuba er kollektivtilbudet så å si ikke-eksisterende. Behovet er der, og da følgelig er marked, et svart marked bestående av private som plukker opp de som måtte stå langs veien. Få sitter på en buss de uten videre kan drive pirat-transport med, men lastebiler derimot har folk fått kloa opp gjennom årene.

Folk står som sild i tønne på lasteplanet, med eller uten tak. Lastebilene er som de fleste andre bilene i Cuba, amerikanske veteranbiler, og blir holdt i live etter alle kunstens regler. En annen effekt av dette er at sykkel, hest og kjerre står sentralt i Cuba. Det går ikke lenge mellom hver gang en ser folk på hesteryggen langs veien.

At de ikke har innført Toyota Hiace systemet som fungerer utmerket på lovlig vis i resten av karibien, virker rart, om da ikke staten heller vil at du skal holde deg i nærheten av boligen og jobben du har fått  i stede for å farte land og strand rundt. En kan jo lure.
Vi stopper for å strekke bena og snuse opp noe lunsj i en liten landsby kalt Bahia Honda . Igjen er det artig å bare gå å titte. Naturlig nok blir fire lyse karer lagt godt merke til som de eneste turistene i byen. Cuba er midt i høstingen av sukkerrør, så det er livlig på landsbygda. Traktorer og menn med mancheter sees overalt.

Det er først på en restaurant i Bahia Honda at vi kommer borti prisnivået til cubanere selv. Prisene på menyen er kun i pesos og ikke convertiable pesos (CUC) som er turistvaluttaen. En convertiable pesos koster omtrent 23 pesos og en CUC tilsvarer en US dollar. Nå da varmrettene vi bestiller koster rundt 6 pesos,  altså en quarter eller en krone og femti øre, er det noe som skurrer. Godt vante matvrak som oss må riktig nok ha to slike porsjoner for å bli mette, men det er fremdeles usakelig billig. Vi får høre at en gjennomsnittslønn i Cuba er på rundt 25 CUC i måneden, mindre enn en dollar om dagen. Sånn sett ligger måltidet på en kvart dagslønn, noe som ikke er unormalt på verdensbasis. Slik har det vært i landet omtrent under hele Castros styre, et forsøk på å fryse Cubas økonomi i en verden som ellers følger og påvirker de globale råvareprisene. 

Det grunnleggende matbehovet, helsetjenester og utdanning er gratis og hovedgrunnen til at lønnsnivået kan holdes forhistorisk lavt på verdensbasis. For man skal ikke sammenligne med de fattigste landene på klodene, dette er langt fra noe U-land. Cubas helsetilbud går for å være noe av det bedre i verden og andelen innbyggere med høyere utdanning er imponerende høy. Det er først når det kommer til matrielle goder som tv, klær, bil og muligheten til å reise, goder staten ikke subsidierer, det er der dagens cubaner føler seg fattig. Hvordan får man råd til en tv hvis man tjener en dollar dagen?

På ettermiddagen raser den hvite KIA´n inn i et mer og mer kupert landskap. De bratte fjellknausene består av limestone, korallstein som ble presset opp i lyset under dannelsen av Cuba. De frodige dalene med jordbruk i mellom minner om deler av Norge. Alt det grønne, den røde matjorda og blå himmelen danner flotte kontraster i den skarpe kveldssola.

Fremme i Vinales får vi presset inn en turistattraksjon etter en rask orientering i sentrum. En grottetur, delvis til fots resten med båt. Grotter er fascinerende, men en påhengsmotor ødelegger greit den mørke stillheten en gjerne opplever under bakken. Guiden forteller hva vi ser rundt oss like imponerende kjapt som han manøvrerer jolla i den trange kanalen, og ”dette er kjedelig, gjort det tusen ganger før, snart hjem”-holdningen hans er til å ta og føle på.

Vi finner oss en Casa Particulares litt utenfor sentrum for å få litt mer av den landlige følelsen. Kjetil misforstår litt under omvisningen for det viser seg at Peter kun har et rom til leie. Rommet er fint men har kun en dobbeltseng og en queen size seng. Godt vi er eksperter på å bo tett.
På taket har man fin utsikt over åkrene og dalen.

En bikkje og ei purke bjeffer om kapp hos naboen med spredte innskudd fra en hane. La oss inderlig håpe de sover om natten som folk flest. En pils til hver står på bordet og Peter kutter en sigar for oss. Nok en gang kan vi skåle i god tro om at vi egentlig ikke har det så aller verst.

Peter har en sønn, Itago, som tar turister med på turer til fots og på hesteryggen rundt i dalen. Han lokker med besøk på en tobakksfabrikk, ridetur til en lokal bonde samt en gåtur til en fjellknaus. Prisen er bedre enn hos de større selskapene og fyren virker veldig åpen og jordnær, samt han snakker godt engelsk. Litt skeptiske til nok en ridetur men totalpakka høres bra ut. I tillegg lover I at sadlene er gode. Som sikkert de fleste her i Vinales, kan også I skaffe oss sigarer til en god pris, spesielt hvis vi kjøper flere. Sigarene er av samme type som vi fikk på taket tifdligere og er, etter vår minimale kunnskap om temaet, gode sigarer. Alle tobakkbønder som eier jorda selv må ”selge” 90% av avlingene til staten og de statlige mottakene. De resterende 10% får de ha til eget bruk. Selv om det er forbudt å selge egenproduserte ”farmer sigars” er det indirekte dette staten lar bøndende gjøre ved å la dem beholde litt av avlingen. Cohiba, Montecristo, Rome & Juliette osv er eksportvare og nytes kun av velstående cubanere, mannen på gata røyker farmer sigars. Vi ender opp med å kjøpe 50 store sigarer til 60 dollar, en god pris har vi skjønt i ettertid.
Etter et nydelig hummermåltid servert av Peters kone kryper vi alle tett sammen i de to sengene våre til lyden av bikkjer og haner, grisen har gitt seg i det minste.

Om morgenen hviler en ro over landskapet slikt man gjerne forbinder med landsbygda. Sola står inn på framsiden av huset hvor Peter, som så veldig mange cubanere, har et par gyngestoler. Med den selskapssyke artige vaktbikkja Fido rundt beina, kaffe og lesestoff blir det en perfekt start på dagen. Etter frokosten bærer det til tobakkfabrikken sammen med I for å lære mer om det avlange brune statussymbolet Cuba er så kjent for. Itago jobbet selv noen år i en sigarbutikk vegg i vegg med fabrikken og er nesten som ekspert å regne.

Mesteparten av bladene høstes i november og blir fraktet til et sted som dette. Her legges de først i bløt før de legges til tørk i to uker i en haug i en liten trebås. Dette er også en del av modningen til bladene. Deretter sorteres bladene for hånd etter størrelse, hvor de kommer fra på busken og kvalitet. Ødelagte blader går i en haug som sendes til sigarettfabrikkene. De godkjente bladene dampes i et døgn i rundt 40 grader før de pakkes, veies og er klar for å bli sendt til de store sigarrulleriene rundt Havanna. Framme ved fabrikkene hvor selve rullingen skjer settes bladene på lagring alt etter hvilket merke de skal bli til slutt.

Hvor i landet bladene kommer fra, størrelse og andre små forskjeller har faktisk mindre å si for hvilken sigar det blir. Det er først og fremst hvor lenge bladene lagres som avgjør dette. Lagringen skjer i et ekstremt kontrollert miljø, da først og fremst med tanke på fuktighet og temperatur. Bladene er på dette stadige som svamper og tar til seg alt av lukter og fuktighet. Cohiba som regnes som det mest esklusive merket rulles av blader som er lagret i 3 år. Til sammenligning er farmer sigars normalt rullet 1,5 år etter bladene ble høstet, men de samme bladene kan alstå havne i en Cohiba 3 år senere.

Hestene står i et lite søkk med tett vegetasjon på alle kanter, også over slik at det nesten ser ut som en stall. Guide-bussinesen er helsvart og Itago legger ikke skjul på det for gjestene. Hadde han tatt 5-6 hester ut og inn av en stall hver dag hadde det blitt for åpenlyst. Han skulle gjerne gjort det på lovlig vis men det er kun statlige turoperatører som har tillatelse hvor antall guider, hvor de kan gå og hva de kan vise er regulert. Selvfølgelig er pengene hovedmotivasjonen, men han må hele tiden pleie nettverket sitt, smøre litt her og der og leve i konstant fare for å bli tatt. Blir han tatt havner han ikke i fengsel men mister hestene og kan få en bot på rundt 1500 CUC. Det tilsvarer 1500 arbeidsdager for en cubaner!
Itago forteller ærlig, om vi kan stole på han, at han etter alle utgifter med hestene, betaling av bønder og diverse folk han har avtaler med  sitter igjen med rundt 8 CUC av de 30 CUC hver turist betaler.

Det er god bussines i forhold til lovlig arbeid, men han har denne boten han må være forberedt på når som helst samt han må alltid ha en god buffer. I lavsesongen og generalt dårlige tider blir lite penger. Det gjelder hans far også som har en registrert gesjeft. I forteller om hvordan alle som leier ut rom må betale en daglig avgift per seng de har til utleie, hele året uavhenging om de har gjester eller ikke.

Hestene er like trege som de vi hadde i Trinidad. Mens Knut fikk dene ene hesten med fart i sist, fikk Anders den nå. Alltid først i rekken og stadig av gårde på korte strekker i gallopp. Sadlene er bedre og stort sett spaserer hestene rolig av gårde, det absolut mest behagelige på en hesterygg etter vår erfaring.

Vi rir mellom små jorder og kratt. Fra hesteryggen har man god utsikt rundt seg og med turistvante hester kan man sitte avslappet og nyteutsikten, stort sett i alle fall. Målet for rideturen er et lite skjul som tilhører en bonde i område. Han dyrker frukt og grønnsaker og vi får spise så mye kokos, ananas, banan, druer og melon for en liten donasjon.

Fjellknausen vi så tar benene fatt opp på grenser med mot en haug, men utsikten er fin nok. Her i Vinales skulle man hatt flere dager å gått lengre turer på egenhånd. Some other time.

Tilbake til skjulet blir vi sittende å prate med Itago en god stund. Han er den første vi føler vi kan spørre om alt vi lurer på om Cuba og om hva han selv synes om Fidel, Raul og situasjonen i Cuba. Deler av det som har blitt fortalt flere steder lengre oppe i teksten er tatt fra samtalen her. Itago er en av mange, skal vi tro det vi har lest, som støtter revolusjonen og styrtingen av Batista men som mener det cubanske folk holdes tilbake med jerngrepet staten fortsatt holder over alt som rører seg.

Han forteller at hans far har klart seg godt gjennom livet med å jobbe knallhardt i opp til 3 jobber på en gang. Den gamle mannen er over 70 og fremdeles jobber han på det lokale sykehuset i tillegg til utleievirksomheten i huset. De siste 12 årene har faren søkt om å få dra på ferie til Spania og besøke fjerne slektninger, og hver gang blir søknaden avslått. Sånne ting gjør Itago oppgitt. Hvorfor skal resten av verden være stengt for cubanere som mot alle odds klarer å spare nok penger til å betale billetten selv. Selv ble han oppfordret til å ta høyere utdannelse som de fleste andre, men han hoppet av etter å ha lært seg engelsk. Hvorfor skal han gå 5 år på universitet og tjene mindre enn en drosjesjåfør.
Hvordan det hele fungerer med boliger og eiendommer når staten skal skaffe alle tak over hode er noe vi har fundert på og spær vår venn. Folk betaler leie til staten og ofte går hus og leilighet i arv. Har man råd til noe dyrere eller lyst til å flytte må man gjennom en byråkratisk labyrint som du ikke kommer gjennom om du ikke kjenner noen i systemet. Med andre ord er dekorrupt fra ende til annen slik som med alt for mange til i Cuba sukker Itago. Han også forteller at presidenten Raul Castro for ikke lenge siden åpnet opp for at cubanere kan eie bolig selv. Men det er kun folk som har tjent godt på turisme i mange år som kan ha råd til å betale det staten skal ha for eiendom. Et annet eksempel han hopper over på er bil. For kun 6 mnd siden åpnet Raul opp for private biler også. Tidligere ble biler gitt av staten til personer som trengte bil til yrke eller hadde gjort en enestående innsats for fedrelandet. Bilen til Itago ble gitt til en flink fisker for mange mange år siden. Det er ulovlig å selge bilen videre, men alle har gjort det i alle år. Problemet man får er at bilen må stå på den orginale eieren så lenge han lever. Er mann uheldig kjøper mann en bil fra en kjeltring som senere går til politiet og sier du har stjålet bilen hans. Itagos bils står ennå i fiskerens navn, men det er mest fordi han ikke har fått tid til å hente papirene ennå og startet mølla. Han er ikke sikker om han orker.     

Før vi rir tilbake viser I hvordan en ruller en sigar. Det ser faktisk ikke ut som store kunsten å få det til å se ut som en sigar, men I kan fortelle at det å få hver eneste sigar til å brenne likt og ha like stor mengde smak og nikotin krever mange års trening. Selve innmaten rulles av tre til fire blader hvor man fjerner stilken i alle utenom en. Det er i stilken mesteparten av nikotinen stitter. Cohiba for eksempel som er en sterk sigar bruker to stilker. Til slutt ruller man innmaten i et fint blad uten tegn til skader ved hjelp av tynt papir, og vips en sigar.

Med enda noen bananer og ananasbiter i magen og nok et par bunter med farmer sigars rir vi tilbake til krattet hvor vi går av hestene og setter oss i KIA´n. Ikke stort mer å si om hjemturen enn den monotone dunkelyden av skjøtene på betongelemente motorveien er satt sammen av. Lite biler på veien her også, så det suser avgårde tilbake til Marina Hemmingway.  

Siden mandag har vi vært her i Halifax, selvfølgelig sammen med vår trofast følgesvenner i Tur-bo. Turen over fra Boston gikk smertefritt. Lite vind mye av tiden så vi måtte la Lombardini jobbe nesten halve tiden.

Midt ute på havet ble vi tatt igjen av Tur-bo, de går fortere enn oss for motor, og kunne bytte litt av Gautes bursdagskake mot 3 pils. Artig å seile side om side midt ute på havet.

Ellers hendte det ikke de store tingene på overfarten. Vi så hval et par ganger, men aldri nærme båten.

Et par svært så husvarme spurvefugler holdt seg om bord i nesten 12 timer. Den ene hoppet til og med inn den lille luka i akerlugaren hvor Morten sover, og vekket Morten. Temperaturen holder seg rundt 10 grader på natten,

så vi er godt pakket inn på vakt. På søndags formiddagen kom sola frem tinte opp gamle minner om varme og enkel bekledning for en stakket stund.

Det ble fort iskladt igjen når sola forsvant. Tåka besøkte oss igjen siste natta inn mot Halifax, men vi koliderte verken med bøyer, garn eller fiskebåter. Like flinke var ikke Tur.bo og tok med seg litt tau for fiskebankene.

Her i Canada er folk så vennlige og hjelpsomme at det nesten blir flaut. En dame som bor i nærheten av mariaen kom bort til oss på butikken og beklaget at hun ikke hadde kommet bortom båten ennå og tilbudt alt hva huset hennes kunne by på. Samme ettermiddag kom hun og datteren over i gummibåten og spurte om det var noe som helst de kunne hjelpe oss med, fantastisk. Stort sett har vi benyttet Lloyd og Terry til hjelp, to eldre karer som bor i marinaen. De har kjørt oss rundt overalt på klesshopping, bunkring og på let etter billigst mulig båtstæsj. 

 

Her i Halifax, hvor det finnes flere irske og skotske puder enn soldager i året, skilles Tur-bo og Doods. Helt siden i Havanna 27 mars har vi holdt sammen og hatt det utrolig moro sammen. Miami, Charlston, ødemarken i North Carolina, New York, Boston og til slutt her i Halifax. Vi er rett og slett utrolig heldige som har hatt en kompisbåt med tre så trivelige karer med oss så lenge av turen. I går hadde vi en trivelig avkjedsmiddag med lasagne her i båten og for noen minutte siden tøffet Tur-bo avgårde for å komme frem til en marina i nærheten i morgentimene.

De skal løfte båten opp i morgen tidlig, gjøre den klar for langtidsopplag for å deretter sette seg på flyet hjem til Norge 15 mai. Eksamen, kjærester, jobbing, ped-studie og så Grønnland neste år. Lykke til gutter! Doods derimot fortsetter østover i Canada. Det begynner å våres her i kalde Halifax så vi satser på å ta våren med oss videre.

I morgen seiler vi mot St.Peter (ca 150nm) hvor en sluse skal ta oss inn på Bras d`Or Lake. Etter en dag på innsjøen er planen å gå til St.Piere, en liten fransk øy mellom Nova Scotia og Newfoundland. Ismeldingene for sørvest-Grønnland er ikke særlig oppløftende foreløpig, så vi har ingen grunn til å haste avgårde til St.Johns for å sitte klar. Så derfor tar vi noen ekstra stopp på veien.

I skrivende stund er Doods Of Norway på vei mot Hallifax, om de ikke allerede har ankommet. Selv så er jeg, Kristoffer, fortsatt i New York hos min søster der Tine også er på besøk. Nå vet jeg litt hvordan det er å sitte ”hjemme” og lure på hvordan det går med gutane ute på havet. Dessverre har bloggfunskjonen i fra satellitt mailen vår ikke fungert de siste månedene, men nå skal den være i orden igjen. Satser derfor på litt hyppigere oppdateringer når vi er ute på sjøen i tiden fremover.

Har lagt inn posojonene vi har seilt siden vi var i Miami. Her kan spesielt interesserte zoome inn og se nøyaktig hvor vi følgte ICW, Intercoastal Waterway. Om dere trykker på linken under så kommer en dirkete till Google maps der ruten ligger inne. Vi har nåtilbakelagt ca 12 000 Nautiske mil. Har seilt ca 2775 natuiske mil i fra den Dominikanske Republikk, så nå har vi ca 3000 nautiske igjen, I alle fall i følge planen.

Klikk PÅ DENNE LINKEN for å åpne reiseruten i ett større bilde i Google Maps.

For en tid tilbake siden var vi i den Dominisknaske republikk. Der var vi på juving utenfor Puerto Plata. Hadde besøk av Øystein, Kristine, og Knut. Knut fikk dessverre ikke med seg denne utflukten da han var alt for opptatt med å spy og lakkere toalette i marinaen den dagen......Shit happens